20 / 32
20
TURMARSJNYTT 2 - 2012
Mange av artiklene her i Turmarsjnytt
beskriver forskjellige marsjer rundt om i
landet, og det er viktig for at vi skal få følge
med i det som skjer rundt omkring Det jeg
imidlertid ønsker er å skrive noen ord om
utvikling av turmarsjmiljøet i håp om at vi
kan få i gang en diskusjon som kan føre
fram til nye ideer. Jeg er nemlig ganske
bekymret for turmarsjmiljøets framtid
dersom vi ikke gjør ting på en ganske annen
måte. Mange av tidligere diskusjoner har
vært om bagateller selv om de også er
viktige, men nå gjelder det framtiden på sikt.
Hvem er så jeg? Jeg er en mann på 81 år,
med 30 års turmarsj ansiennitet pr. 11 april,
med skuffer og skap fulle av medaljer og
tillitsvalgt i mange perioder på alle nivå fra
forbund til lokallag. Noen små, noen store,
men mine kamerater og jeg har tatt på oss de
verv der vi behøvdes. Dette preger sjølsagt
denne artikkelen.
Skal vi ha en diskusjon må vi også ha en
virkelighetsoppfattelse, og jeg opplever
virkeligheten slik
• Minskende deltakelse både i
marsjgruppene og på arrangementene.
• Andelen eldre er økende og for 3 – 4
år siden var andelen over 70 år på
30 % på våre arrangement. Per i dag
har vi ingen måling, men nå er nok
mer enn 50 % over 70 år. De øvrige er
også stort sett pensjonister.
• Gjennomsnittsalderen stiger for det
kommer ikke inn yngre i stor nok
antall.
• Det er vanskelig å få folk til å ta
styreverv, og etter de siste årsmøtene i
marsjklubbene og regionen er over
80 % av styrevervene besatt av
pensjonister.
Det ligger fjernt for meg å nedvurdere eldre
og pensjonister, men det er ikke en naturlig
utvikling når de blir dominerende.
Det positive er at det er svært mange som er
ute og går, enkeltvis eller i grupper, med og
uten barnevogn, De går ikke turmarsjer.
De går der de vil, sammen med dem de vil og
ikke minst når de vil.
Hva er så produktet vår? Det eneste vi har
og som ikke kan kopieres er stempel og
medaljer. Det var et stort trekkplaster, men
det ser ut til at moten nå er en annen. Etter
markedsføringsteorien har produktene et
livsmønster som ender i produktets død.
Er det den situasjonen vi nå er på vei mot?
Hva er det nå vi behøver? Etter min mening
kreves det at vi gjøre noe radikalt nytt
dersom vi ønsker at turmarsjene skal
fortsette. Jeg mener også at det er et stort
behov for mosjonsaktiviteter som ikke er en
konkurranse idrett. Men jeg er kanskje
gammaldags.
Hvorom alt er så behøves det det som på fint
kalles en INNOVASJON.
Har det så hent noe nytt i Rogaland i de
senere år? Til det vil jeg si JA, men må
innrømme at de ikke skyldes initiativ fra
marsjmiljøene, noen er
Hva gjør vi nå?
Av Sigvald Grøsfjeld sr.