6 / 28
de må bæres. Å si at det var vått var
ingen overdrivelse. Frøya ser ut til å
bestå av mest stein, men innimellom er
det fine bergrabber, myrer og myrlendt.
Vi vasset og gikk på den korte løypa.
Etter en stund fant vi alle ut at det var
fåfengt å prøve å holde vannet ute av
skoene.
Det var en flott løype med diverse
utfordringer. Bekker små, myrer og
plutselig åpenbarte det seg et lite vann
(langt og smalt) rundt en liten bergknatt.
Det var flott å gå langs vannet, men så
skulle vi over på andre siden. Det var
flott tilrettelagt, men det innebar litt klat-
ring over gjerder og litt «fjellklatring».
Såpass at en fikk testet pusten litt.
Høydeskrekk var ikke noen direkte
fordel, men heller ikke noen alvorlig
brems.
På den korte løypa sitt endested ble det
servert kaker/vafler og drikke. Det var en
bestemor som hadde åpnet sin hage og
inntekten skulle gå til skoletur. Flott.
Omsider var alle vi kortvandrere kommet
frem og i bussen. Så var det å kjøre
omtrent til andre siden av øya og hente
de som hadde gått den lange turen. De
hadde ikke hatt «matstasjon» så de var
ikke så fornøyde som oss. Men de hadde
derimot gått over Frøyas høyeste punkt –
Besselvassheia på hele 76 m.o.h.
Med alle i bussen var vi klar for neste
etappe ut til Titran hvor vi skulle
overnatte på Titran gamle Skole som
Anne sa. Men det var i gamle dager. Nå
heter det Titran Vest og var et riktig så
greit sted. Det var ikke plass til alle så
noen måtte bo i rorbu (råfine) ute på
Stabben hos Brit Lund og noen på
Fiskarheimen.
Lørdagskvelden var det middag med
Saltfiskball, Bacalao eller svinestek og
kjempegod dessert. Den kokken
fortjente virkelig å få en av våre
fortreffelige vaser som takk. Før
middagen fikk vi alle våre stempler og
pins. Spesial for Frøya selvsagt. Hvor
sent det ble lørdagskvelden? Nei det vet
ikke vi som dro hjem til Stabben.
Søndag startet med frokost før vi ruslet
bort til Titran kapell hvor Harald
Gautvik, født og oppvokst på Titran, nå
84 år ung møtte oss. Tror ikke et øye var
tørt da han fortalte om Titranulykka som
rammet så hardt for 110 år siden. Han
fortalte også om gulltransporten under
krigen. Det var frøyværinger som seilte
gullet til Tromsø. Etterpå turmarsjet vi
bort til Stabben Fort og der fortalte
Harald fra krigen. Han hadde jo første-
håndskjennskap til dette. Været denne
6
TURMARSJNYTT 3 - 2010
Hjelp fra Pappa