8 / 36
Slik lød overskriften i redaktø-
rens hjørne i Folkesport 2-2004.
Selv gikk jeg min første turmarsj
i 1981. Det var min da 7 år
gamle sønn som var årsaken.
Han fant ut at alle menneskene
på skolen i nærheten skulle gå
marsj, og alle fikk medalje etter å
ha fullført! Det ble starten på
flere år med turmarsjer sammen
med både 7-åringen og lillebror
på 4.
Når ungene vokser opp skifter
interessene, og etter 6-7 år var jeg
”alene”. Men turmarsjene fortsatte
jeg med, både korte og lengre, og i
raskere tempo. En kjempefin til-
leggstrening til litt jogging for å
holde magen på plass.
Nå, 23 år etter, vil det seg slik at
jeg igjen har en 7 år gammel sønn.
Han synes også det er gøy å gå tur-
marsj. Forleden fullførte han sin
marsj nr 10, og det første IVV-mer-
ket ventes.
Hvorfor jeg skriver om dette?
Jo, fordi det jeg registrerer på mar-
sjene i Oslo og Østfold-området, er
at nesten alle barna er borte!
Dersom barna forsvinner, så for-
svinner fort mor og far også!
For meg var det å kunne gjøre
noe sammen med barna det vik-
tigste. Derfor er det en herlig følel-
se i disse dager å oppleve dette
igjen.
Hvorfor er barna borte? I redak-
tørens hjørne nevnes diverse aktivi-
teter rundt selve marsjen. Etter mitt
syn, og min erfaring, er slike tiltak
positive, men kanskje ikke det aller
viktigste tiltaket!
8
BLADET FOLKESPORT 3 - 2004
Flere med på turmarsj!
Benjamin på Vikingmarsjen 2004.