8 / 32
heten” og sommer- og vinterserie-
turer som (i utgangspunktet) mer
syntes å være for ”de innvidde”.
For meg ble det etter hvert nes-
ten en farsott. Kone og barn syntes
jeg var litt rar som reiste rundt til
alle tider for å gå turmarsj. Jeg ble
fortalt at jeg kunne jo bare ta meg
en tur i nærmiljøet og gå like langt
der, så fikk jeg samme trimmen, og
til og med gratis. Rett nok fikk jeg
familien med noen få ganger, men
de syntes dessverre ikke dette var
like gøy som meg. Og som sagt
kommer det lite godt ut av tvang,
så da ble det til at jeg stort sett går
alene. Jeg synes det er gøy å være
med i et organisert opplegg og
møter mange hyggelige mennesker
rundt omkring.
Jeg har erfart at det alltid er
morsomst å gå der hvor der er litt
”sirkus” rundt det hele. Når tur-
marsjen er satt inn i en lokal
ramme med litt festivitas. Da møter
der alltid opp mye folk og de fleste
av disse er ”vanlige folk”.
Lokalbefolkningen. Da er der lite
av ”de gamle menn”. Da kryr det
av voksne og ikke minst unger som
går turmarsj.
Jeg har etter hvert vært med på
en god del sånne turmarsjer rundt
om i landet, og selv om det sikkert
er urettferdig å bare nevne noen få,
synes jeg spesielt at «Svarta Bjørn-
marsjen» i Narvik og «Veien til
Ishavet» i Kirkenes er uforglemme-
lige marsjer satt i en spesiell
ramme.
Jeg tror at dersom vi skal kunne
rekruttere folk til sporten i framti-
den så må det bli litt mer ”sirkus”
rundt arrangementene. Jeg vet at
det er krevende å få til og jeg vet at
det er vanskelig nok å få folk til å
være funksjonærer rundt arrange-
mentene slik som det er i dag. Jeg
vet at det er ildsjelenes fortjeneste
at det i det hele tatt avholdes mar-
sjer og at mange marsjer er historie
den dagen ildsjelen gir opp. Men
jeg vet også at dersom vi ikke
klarer å fornye oss så dør tur-
marsjen ut med ”de gamle menn”
som styrer i dag. Vi har derfor ikke
noe valg.
De store entusiastene – mil-
slukerne – er det ikke farlig med.
Heller ikke de glade amatørene
som meg. Vi er bitt av basillen og vi
går uansett. Noen 5000 km i året
og noen 500 km i året. Men det
store flertallet av befolkningen – de
som skal fristes til å starte med en
sport selv de kan drive med – de
behøver mer enn et skrukkete kilo-
meterbevis i hånda for hver 5000
kilometer.
8
BLADET FOLKESPORT 2 - 2006