7 / 32
Av Terje Skretting, 4070 Randaberg
Forbundsstyrets svar på et innlegg i
siste nummer av bladet får meg til å
reagere. Sigvald Grøsfjeld jr. tar i
sitt innlegg opp noen tanker som
han har rundt kilometerstempling.
Selv om jeg er en ”novise” i tur-
marsjsammenheng etter bare å ha
drevet med dette i 10-15 års tid,
har jeg erfart såpass at de tankene
som Grøsfjeld tar opp er svært så
forståelige.
Jeg har langt igjen til både
22000 og 25000 kilometer, og reg-
ner for så vidt heller aldri med å
komme dit hen, men når jeg har
lest gjennom retningslinjene for
stempling har jeg alltid synes at det
har vært en forunderlig ordning
med at man, når man kommer opp
i et slikt høyt antall kilometer, skal
måtte gå ”rundt halve kloden” for
hver gang man får sin kilometernål.
Dette til tross for at jeg er pinlig
klar over at de fleste som er kom-
met så langt i ”karrieren” går/løper
de fleste av ukens dager, noe jeg (og
kanskje de fleste med meg?) ikke
har verken tid til eller ambisjoner
om.
Men – reaksjonen fra forbundet
er i grunnen det verste. Den er et
meget godt eksempel på at norsk
og internasjonal folkesport drives
av ”de gamle menn”. (Kanskje den
kvinnelige presidenten i forbundet
på sikt kan ”omvende” dem?)
Milslukerne som ”alltid” har hatt
det sånn som nå, og at det derfor
også må være slik framover.
Det er tydelig at nytenkning må
til, og dette vil jeg gjerne begrunne:
Jeg begynte i sin tid med turmarsjer
ved en ren tilfeldighet. Det skulle
avholdes turmarsj på mitt hjemsted
i regi av det lokale idrettslagets tur-
marsjgruppe. Selv om den gang
faktisk ikke en gang sekretariatet
visste helt hvorfor man hadde både
deltagerstempling og kilometer-
stempling, ble jeg bitt av basillen.
Som den ”treging” jeg var (og sik-
kert fremdeles er) var jeg avhengig
av drahjelp for å komme ut i natu-
ren og få meg litt mosjon. At det
var litt lokal festivitas over arran-
gementet og at man fikk en (selv-
sagt verdiløs i kroner og øre)
medalje for innsatsen syntes jeg var
gøy. Jeg var hekta av opplegget og
omgivelsene.
Etter hvert ble det mer og mer.
Jeg hadde en turmarsjkalender som
fortalte meg hvilke dager jeg
”måtte” trimme, og ble med på de
aller fleste turmarsjene i mitt fylke,
både ”søndagsturene for allmenn-
7
BLADET FOLKESPORT 2 - 2006
HVOR GÅR VI HEN?