Det tynnes blant veteranene!
Det tynnes blant veteranene!
SVERRE BJERKESKAUG
14.10.1942 -7.10.2022
Sverre Bjerkeskaugfra Ski Tur og Marsjforening døde bare en uke før han ville fylt 80 år.
De fleste som har vært aktive i turmarsjmiljøet i en årrekke, kjente nok Sverre bedre under navnet “Sværsjen”. Han var hele turmarsjgjengens moromann, full av ville innfall og morsomme replikker ! Selv ble jeg kjent med Sverre da vi havnet på samme rom under Hærvejsvandringeni Danmark for mer enn 40 år siden, og vennskapet har holdt gjennom alle disse årene til tiden nå er inne for å ta et siste farvel. Det er ikke så lenge siden han ringte meg, og vi hadde en lang prat. At han på det tidspunktet hadde langt fremskredet kreft, sa han ikke noe om, det fikk jeg senere høre av andre. Vi tullet og tøyset som vi pleide, han hadde gått PV’enjeg har ansvaret for, og ville snakke litt om den.
Utallige turer har vi gått sammen, og overalt der Sverre kom, ble det liv og røre. Egentlig var han gjennom hele livet en stor gutt, full av moro og ablegøyer. “Sværsjener Sværsjen!” sa vi når vi hørte ting han hadde sagt og gjort, og så var vi ferdig med det.
Jeg gikk sammen med Sverre på Tolver’ni Kristiansand, Norges lengste turmarsj, 12 mil. Sammen med oss gikk Ivar og Inga Lunde fra Sandefjord og deres datter Hilde som aldri hadde gått lenger enn 40 km. Et stykke utpå dagen passerte vi 40 km-markeringen, og Sverre var straks klar. Han hoppet sidelengs ved siden av oss, pekte ned på føttene til Hilde, og for hvert skritt hun tok, ropte han : “Ny pers ! Ny pers ! Ny pers !” og det holdt han på med flere minutter !
Noen tid senere skulle Sverre på ferie til USA, og Hilde spurte om han kunne kjøpe en cowboyhatt til sønnen hennes. Sverre tok på seg oppdraget, og da han så en forretning som solgte hatter, gikk han inn for å gjøre det han hadde lovet. I forretningen sto en dame og hennes sønn, og Sverre spurte om han kunne få låne gutten litt slik at han var sikker på at han fikk en hatt av rette størrelsen. De kom i snakk, og for å gjøre en lang historie kort, noen tid etterpå kom damen til Norge, og Judith og Sverre ble et ektepar ! I samme slengen ble Sverre stefar til 4 barn, og etterhvert ble Sverre både bestefar og oldefar.
Ekteskapet gjorde Sverre mere “voksen” og kanskje litt mer seriøs, men gladgutten var der så lenge han levde. I gata der han bodde var han alle barnas bestefar, og han aktiv og hjelpsom i nærmiljøet. Nordby kirke var fullsatt av mennesker som ville ta et siste farvel, selv galleriet måtte tas i bruk !
Vi kommer til å savne Sverre. Turmarsjmiljøet er nå blitt fattigere, muntrasjonsrådet, gladgutten Sverre har lagt ned vandringsstaven !
Vi lyser fred over “Sværsjens” gode minne !
Bjørn Kihl Bødtker