Jan Baalsruds minnemarsj 2013

Publisert av Espen Andresen 17/10/2013 - 10:09

70 år etter Brattholm-tragedien som fant sted under andre verdenskrig, i mars 1943.

2_Baalsrudvandrere_paa_veg_opp_fra Daafjorden_med_Karanes_og_Nord-Kvaloya_i_bakgrunnen_mindre_storrelseHistorien om Jan Baalsrud og hans dramatiske flukt fra de tyske okkupasjonsstyrkene som sto i Norge under andre verdenskrig er vel kjent. Ikke minst gjennom den legendariske boka til David Howarth “Ni liv – historien om Jan Baalsrud” (engelsk originaltittel fra 1955: “We die alone”). Boken fikk et opplag på 65 000 eksemplarer, er oversatt til 14 språk og solgt i 1,5 millioner eksemplarer verden over. I 1957 ble boken filmatisert av regissøren Arne Skouen, hvor Jack Fjelstad hadde hovedrollen. Spillefilmen “Ni liv” ble en enestående suksess – sett av 600 000 personer og nominert til Oscar som bare en av fem norske filmer gjennom tidene. Siden starten i 1987, har Baalsrudmarsjen vært arrangert hver sommer – i år fra 26. juli til 3. august. Baalsrudmarsjen er kjent som en av de tøffeste turene Norges Turmarsjforbund tilbyr sine medlemmer. Men samtidig er dette en tur som byr på noe av det ypperste av norsk natur. Marsjdeltakerne starter i fjæresteinene på Rebbenesøya i Karlsøy kommune, og fortsetter via storbyen Tromsø, før man drar videre gjennom de tre Nord-Troms kommunene Lyngen, Kåfjord og Storfjord. Ni dager senere er det målgang ved Treriksrøysa øverst i Skibotndalen. I denne artikkelen skildrer forfatterne turen og opplevelsene deltakerne tok del i underveis – 70 år etter Brattholm-tragedien som fant sted i mars 1943.

Tromsø 16.10.2013
Landkjenning

En båt får landkjenning. Om bord, forbereder en utålmodig og forventningsfull gruppe seg, på å starte oppdraget som har vært planlagt i lang tid. Klær og mat, kart og kompass er omhyggelig pakket ned, for å møte de utfordringer og påkjenninger som venter langs den arktiske kysten, nord i Norge. Selv om sommersol lyser opp landskapet, her hvor polarnatten nådeløst råder vinterstid, må man være godt forberedt skal man klare å forsere alle hinder i dette røffe terrenget.

For de som måtte kjenne David Howarths legendariske bok; “Ni liv – historien om Jan Baalsrud” (originaltittel: “We die alone”), og hans dramatiske flukt fra de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig, kan de første linjene over virke kjente. Boka bygger på dramaet som startet på Rebbenesøya i Karlsøy kommune, hvor vi, et 40-talls kvinner og menn fra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord, sammen med “allierte” fra Danmark og USA har samlet oss nå – 70 år etter tragedien. Forsvaret er også representert med tre befalsmenn fra 2. bataljon på Skjold, som har fått det ærefulle oppdraget å gå marsjen. Vårt oppdrag går utpå å bære minnet om denne historien videre ved å følge Baalsruds fluktrute gjennom Tromsø og de fire Nord-Troms kommunene Karlsøy, Lyngen, Kåfjord og Storfjord. Men vil en såpass ulik gruppe mennesker når det gjelder alder og fysiske forutsetninger, klare og holde sammen i Jans og hans gode hjelperes fotspor, som endte på nøytralt territorium på svensk side i Kilpisjärvi 1. juni 1943?

Flukten fra Toftefjorden
På vei ut til kampplassen der et monument er reist til minne om de drepte, passerer vi huset til Dagmar Idrupsen som for anledningen står ute på trappa og hilser oss velkommen. Handa er stødig og varm. Men det skarpe synet som oppdaget Linge-karen på en av øyene ute i Vargsundet, er nok noe svekket hos 80-åringen. Baalsrud husker hun derimot godt, og forteller villig vekk om søsteren og nabojenta som rodde ut til øya og hjalp den forkomne soldaten i hus. Det gjør inntrykk å høre en av disse, ofte omtalt som “de gode hjelperne” til Baalsrud, beskrive det som er nedtegnet i utallige bøker og blader med egne ord.

Lørdag morgen skinner sola fra klar himmel og det tegner til å bli en varm dag. Og varmere blir det når tempoet skrues opp i front. Dette skaper misnøye blant andre deltakere som ikke er i like god form. Atter andre ønsker å gå i et roligere tempo, og ha mer fokus på historien om Baalsrud og hendelsene underveis. Lagånden er derfor ikke helt på topp når vi kommer ned fra fjellet lørdag ettermiddag. Men en kald dukkert i det stille Skogsfjordvatnet hjelper på. Og bedre blir det når ordfører Hanny Ditlefsen i Karlsøy kommune ønsker marsjen velkommen til bords senere på kvelden.

Værgudene er absolutt på vår side. To dager til ende vandrer vi i sporene til Baalsrud på Ringvassøya, med utsyn til øyer og skjær som ligger utafor og speiler seg i stille hav. Varmen er intens når vi kommer fram til Solvatnet, hvor man regner med at Baalsrud har bakset seg fram i tung snø, på sin ferd fra Dåfjordbotn og over til Kopparelv. For oss er det derimot bare å kaste seg ut i vannet og ta en forfriskende dukkert. Senere treffer vi på multeland, og en stund skulle man tro vi var en gjeng på multetur. Ivrige hender plukker, hiver innpå – nyter smaken og lukta av rødgule saftige bær, herlig!

Like før Kopparelv, bryter ei lyshåret jente ut av gruppa og forsvinner raskt over haugene. Merkelig – hun som har gått så rolig hele dagen. Nå langer hun ut og blir borte i lia. Først nede ved husene, ser vi henne igjen. Smilende står hun sammen med resten av familien Heika og tar oss i mot – byr på nykokt bålkaffe og stekte vafler med multer og jordbær fra egen hage. Kanskje var det den samme hjertevarme følelsen Jan kjente på da han møtte familien her en vinterdag i april i 1943, ikledd engelsk marineuniform.

Praten går livlig. Og jenta ler så det lange lyse håret flagrer i sommersola, når vi av ren nysgjerrighet bare må vite hvor hun hentet kreftene fra, når hun kunne gå så ubesværlig lett fra oss etter den lange dagsmarsjen. Svaret er enkelt. Hun liker å trene og har blant annet sprunget New York Maraton – flere ganger! De gode hjelperne og deres etterkommere er ikke bare utstyrt med et godt hjertelag, det må også være noe robust og seigt som flyter gjennom blodårene.

Mens vi sitter ute på plenen kommer Arvid Heika, en av Jans gode hjelpere og nær slektning av husstanden på besøk. Lavmælt og rolig forteller Arvid, om hvordan Jan nærmest kom trillende ned bakkene her på sin ferd over fjellet fra Dåfjordbotn, holdt pistolen klar og krast spurte Arvid, som bare var åtte år den gang, om det var nazister i nærheten. Når Jan skjønte han var kommet til sine gode hjelpere sprang han inn i gangen, hvor Arvid hjalp til med å koste snø av vadmelsuniformen hans. De stusset litt over hvorfor soldaten gikk i en grønn og en svart støvel. Den svarte hadde Baalsrud fått hos Anna Pedersen, en slektning av Dagmar Idrupsen. Men det sa ikke Jan noe om. Som spesialtrent agent og sabotør hadde han lært og aldri å oppgi navn eller fortelle hvor han kom fra eller hvor han tok veien videre. Barna ble instruert om å si at de var blitt presset til å hjelpe ham, om det skulle komme ut at Jan hadde vært hjemme hos dem. På den måten kunne hjelperne unngå å bli satt i arrest, eller i verste fall, sendt til de tyske konsentrasjonsleirene. Arvid og kameraten måtte bære på hemmeligheten og snakket aldri om det de hadde opplevd – selv ikke når de to åtteåringene gikk sammen på skoleveien. Krigen gjør noe med mennesker, gammel som ung.

På flukt under Lyngsalpene
Fjerde etappe. Vi har forlatt Karlsøy og dratt til Lyngseidet. På oppstillingsplassen krummer turleder Valter Martin Jensen ei solbrun hand rundt krokstokken, som har fulgt ham på de nitten tidligere Baalsrudmarsjene. I stokken er det brent inn navn som: Hamperokken 1404 og Tromsdalstinden 1238. Det forteller om en fjellets mann som har vært på utallige turer. Ikke minst i regi av Troms Turlag, hvor han har et langt medlemskap bak seg. Både som turleder, meget aktiv dugnadsdeltaker og oppsynsmann for turlagshyttene. Noe har skjedd i løpet av forflyttingen fra Karlsøy til Lyngen. Barskt sier den ellers så hyggelige mannen, at fra nå av må alle følge etter ham. Han vifter med staven i retning av sekken sin, der svarte bokstaver på neongul bunn lyser opp den klare beskjeden: “Følg meg”! De som ønsker å gå foran eller bryter ut av gruppa, går en annen tur, det skjer på eget ansvar! Men beskjeden er klar og på sin plass. Lyngsfjellene er bratte og det er mye ur som skal forseres i kupert terreng. Kommer man bort fra gruppa, er det fort å gå seg fast på ei fjellhylle. Det mumles i rekkene, når vi får selskap.

Lederen for det lokale heimevernet, løytnant Nils Einar Samuelsen, har kalt ut styrkene for å gå marsjen til ære for Baalsrud. Med kjentmenn i følge blir det framsatt ønske om å følge sporet der man i dag tror Baalsrud kjempet seg fram i de bratte fjellsidene. Valter er skeptisk og rister på hodet. Løytnanten, en av de få som har gått ruta tidligere advarer, og mener det kan bli tøft å komme ned den bratte skråningen øverst i Lyngsdalen. Men det synes som han taler for døve ører. For oss ”agenter”, handler Baalsrudmarsjen nemlig også om å utfordre egne grenser og teste ut hvor mye man tåler. Da lyder ordren: “Sett i marsj!”

Med gjeterhunden i bånd legger løytnanten lettbent i vei. Vi følger på som best vi kan. Turen går innover Kvalvikdalen der vi må vade over den strie og iskalde Kvalvikelva, som har sitt utspring fra breene oppe under Jiehhkevárri. Rundt lunsjtider er vi oppe på 800 meters høyde, og har en utsikt som kan ta luven fra noen og enhver. Løytnanten tenner bål og ikke lenge etter kan man nyte kruttsterk bålkaffe. Så langt øyet kan se er himmelen blå innover Storfjorden og ut Lyngenfjorden. Nordlandsbåtene blir som små fluer på havet, der de ligger og speiler seg i det asurfargede vannet på fiskegrunnen “Klakkan”. Det er nok fjordfiskerne som er ute med juksa. Storseien har innsig på denne tiden av året. Historier fortelles mens det knitrer fra bålet og røyken stiger til værs. Vi får høre at fiskerne ikke hadde det så enkelt under krigen. De ble nærmest truet til å selge fangsten til okkupantene. At de fikk lov til å gi innvollene av fisken til de russiske fangene, veide kanskje noe opp for hatet de bar på. Trolig berget det livet til mang en russisk fange. Det er grufullt å tenke på alle den urett som ble begått mot mennesker også i disse områdene.

Vi må videre. Nede i Furustua på Furuflaten venter ordfører Sølvi Jensen og gjester fra nær og fjern på at vi skal komme ned stien, der Jan Baalsrud for 70 år siden bakset seg fram, snøblind og forfrossen, før han vaklet han inn døra hos Grønvoll sine. Det blir fort klart at skal han komme seg videre må det skje ved hjelp fra andre. Loddet faller på Marius Grønvoll – en av hovedarkitektene bak fluktplanen som senere er blitt verdenskjent. Tross fare for eget og familiens liv – ja sambygdingene med, legger Marius opp en djerv fluktplan sammen med bygdefolket fra Manndalen – en plan som mangler sidestykke i krigshistorien. Da er det ikke rart familien til Jan Baalsrud i ettertid valgte følgende motto for Baalsrud-stiftelsen: “Mange våget livet og hjalp ham til friheten”.

Høytideligheten nede i bygda er gått i gang når vi begynner å åle oss sakte ned bratta innerst i Lyngsdalen. Steinene ligger farlig løst. Men for noen går nedstigningen lekende lett. Ei yndig og nett lokalkjent kvinne, nærmest danser seg ned mellom steinene. I motsetning til oss andre er hun stødig som ei fjellgeit. Midt i fjellskråninga passerer vi Valter som luter seg fram over stokken, tørker svetten og rister på hodet i det han utbryter: “Æ har aldri i mitt liv gått en verre løype enn den her. Det er første og siste gang æ går denne ruta. Neste år blir det den gamle vante!” Men alle kommer ned, om enn med skrubbsår og blåflekker – en time senere enn planlagt. Man merkes av å gå i Jans fotspor.

Hotell Savoy i Revdalen
Grytidlig neste morgen kjører vi rundt fjorden og stopper like etter at vi har passert Skibotn, ved tømmerkoia i sjøkanten Baalsrud kalte hotell Savoy. Det var hit, rett over fjorden fra Furuflaten, Marius rodde Jan i bekmørke natta. Det er verdt å lese Howarths dramatiske beskrivelse av denne operasjonen, skal man få en forståelse av det mot og den uselviskhet disse hjelperne utviste når det gjaldt som mest. Her var det også at Jan måtte skjære av seg de fleste tærne fordi det var gått koldbrann i dem – ufattelig!

Vi begynner å klyve opp mot platået som ligger 900 meter over hodene på oss, mens det snakkes om Baalsruds egenhendige amputasjon. Praten stilner fort i bratta. Svetten pipler fram på panna – lungene skriker etter luft! Man kan bli svimmel bare ved tanken på Marius og de tre andre utvalgte karene som dro og balanserte Baalsrud opp denne renna i fjellet på kjelke. Og det i dyp snø og kulde – midt i stummende mørke natta, ubegripelig! De fleste har nok med å stable beina under seg. Marius og de andre hardhausingene hadde derimot helt andre utfordringer å tenke på. Flere plasser hadde vannet sprengt seg ut og islagt store områder, slik at renna ble nesten uframkommelig. På disse stedene måtte to av dem klatre opp og dra kjelken etter seg, mens de to andre skjøv på som best de kunne. Men en gang glapp det, og kjelken pendlet faretruende i løse luften noen sekunder. Heldigvis hadde de to guttene øverst godt tak i tauet akkurat da, og klarte å holde igjen til de andre hadde gjenvunnet balansen og var kommet i posisjon under kjelken. Ett feilsteg – og kjelken der Jan lå fastreipet ville rast hundrevis av meter ned den glatte isflaten.

Nerven i operasjonen – den knivskarpe beregningen hvor utfallet var liv eller død, forteller mye om den mentale styrken, kløkt og utholdenhet disse guttene måtte ha vært i besittelse av for å mestre oppgaven. Det får en til å tenke tilbake på gårsdagen og høytideligheten på Furustua, der datteren til nå avdøde Marius Grønvoll – Kjellaug Grønvoll var til stede. For anledningen kledt i nordlandsbunad, der hun under hele arrangementet trakk i trådene med en ro og fasthet som falt henne naturlig: “Eplet faller ikke langt fra stammen.” Hun var der da vi våknet opp i gymsalen på skolen, og hadde organisert biler og en buss, slik at vi kom oss av sted til Lyngseidet. Hun var også den som så oss vel i seng, denne sene og varme sommerkvelden.

Den strabasiøse og livsnødvendige klatringen som fant sted for 70 år siden, får en også til å koble hendelsen med en av Marius sine etterkommere. Det er blitt oss fortalt at ett av hans barnebarn for tiden utmerker seg sportslig, både på den nasjonale og internasjonale skiarena. Kanskje er disse prestasjonene uttrykk for egenskaper, arvet fra en bestefar som viste seg å ha mental og fysisk styrke langt utover det vanlige.

Gentlemansteinen
Gutta bakset seg fram til en stor stein, senere kjent som Gentlemansteinen. Her ble han liggende alene i hele ti døgn. Interessant nok, tyder nyere undersøkelser på at den riktige steinen ligger 1300 meter lenger sørvest enn først antatt. Stemmer det, flyttes en del av historien 70 meter over kommunegrensa fra Kåfjord, og inn på Storfjords territorium. Vi besøker begge steinene. Noen blir i tvil når vi ser hvor nær den nye steinen ligger den bratte siden av Larsbergfjellet. Faren for snøras kan være stor akkurat her. Men på den andre siden ble Baalsrud lagt her på våren, når snøen begynte å tine. Dessuten tror flere, at fjellformasjonene gir en gunstig vindretning slik at snøen ikke legger seg så lett her. Andre mener det bør gjøres flere undersøkelser, før man med sikkerhet kan slå fast hvilke stein som er den rette.

Minnestund i Manndalen
Vi går videre innover på platået i solsteiken, med Valter i front hele dagen. Heiloen flyr foran oss og piper sårt. En kar fra Stavanger synger med, heiloen svarer. Stemningen er god og latteren sitter løst. Ting har gått seg til og deltakerne har funnet sin plass i gruppa. Det er bare en hare som plutselig dukker opp som fra intet og sprinter et kort øyeblikk foran oss. Selv ikke Valter med stokken kan hindre det.
På ettermiddagen når vi fram til kanten på nordsiden av platået og kan se ned mot Manndalen. Vi går ned for å besøke plassen der mange av Jan sine gode hjelpere har levd sine liv. Folket er gjestfrie og vi blir godt mottatt. Det er satt av tid til en minnestund på Sandeng kirkegård, ledet av fungerende ordfører Svein O. Leiros. Han legger ned krans der Jan Baalsruds urne står i graven til en av hans hjelpere, Aslak Fossvoll. Dette var Baalsruds siste ønske, og ifølge kilder, et uttrykk for at han ikke betraktet seg selv som noen helt. De virkelige heltene var folket i nord som hadde gitt ham hjelp under flukten. Etter seremonien er tiden kommet for å aksle seg, ta ryggsekkene på og vende blikket opp mot: “Der eit fjell stig mot sky med si kruna av snø” – som er de siste toner av Elias Blix sin salme: “Å eg veit meg eit land”, som ebber ut før vi sammen med bygdefolket stille går ut fra kirkegården. De ønsker marsjen god tur videre.

Baalsrudhula – Memento Mori
Fra Sætra øverst i Manndalen går ferden videre innover dalføret og opp til Baalsrudhula. Her stiger vi ned under det mørke overhenget som leder fram til plassen der Jan lå. I fjellveggen er det ripet inn 17 streker – en strek for hvert døgn han tilbrakte her. Jan laget disse for å minne seg selv på tiden. Og mens vi står der, strekker en av soldatene seg fram og stryker fingertuppene over furene i steinen. I lyset fra lykta blottlegges en tatovering på underarmen hans med den latinske frasen: Memento Mori, som betyr: “Husk at du skal dø”. Ordene minner om at alt har en ende. Dagen slutter, uker måneder og år likeså. Og livet utvilsomt. Hva som holdt liv i Baalsrud er et mysterium. Howarth skriver: “Håpet kunne det ikke være, for håp eide han ikke, og det skyldtes ikke hans fysiske tilstand, som en gjerne tror spiller slik rolle i slike situasjoner. Kanskje en kommer nærmest sannheten om en sier at han overlevde fordi han nektet å omkomme under så grufulle omstendigheter.”

I løpet av turen har vi latt oss fortelle at forsvaret gjennomfører en årlig øvelse – Fjerneskvadron, Baalsrud selekteringsøvelse – der soldatene nettopp trener på å overleve under tilnærmet samme forhold som de Jan opplevde. I ettertid skal Jan selv ha uttalt at det var som å ta inn på luksushotell, da han fikk komme ned til denne hula i lavlandet og ligge tørt og inntullet i høyet. Ikke rart, med tanke på all den kulde han hadde måttet utstå oppe på høyfjellet ved Gentlemansteinen – ti døgn i en sovepose, på en knallhard trekjelke.

Platået
3_En_hvil_paa_veg_opp_over_Oksefjellet_ved_Lyngseidet_mindre_storrelseDet blåser opp før vi når platået. Det er bare å gjøre retrett og slå opp teltene bak fjellhyller og steiner litt lenger nede i fjellsida, mens stormen regjerer i natten oppe i høyfjellet. Men det skifter fort under disse polare himmelstrøkene. Neste morgen våkner vi til sol, som kaster stråler ned dalføre i Manndalen. Og en følelse av frihet siger inn, når vi litt senere når høyden der viddene strekker seg ut så langt øyet kan se.

Tross alle leddsmerter og såre og vonde føtter, er det kanskje tanken på den lykkelige slutten på historien, som gjør at de blytunge sekkene våre på nær 25 kilo blir lettere å bære. Og ikke bare det. Langt utenfor allfarvei blir man mer bevisst omgivelsene i naturen, fuglesang, ei simle som beiter sammen med reinkalven, alle luktene fra lyng og mose og andre vekster som slipper å konkurrere med lukten av asfalt og eksos. Vi passerer mange fjellvann hvor fisken vaker i vannskorpa. Kanskje lar den seg lure på fiskekroken, sier Valter lurt. Ivrig svinger han stokken over landskapet og peker ut små og store vann, som det var den enkleste sak i verden. Hans iver for fjell og natur gjør at vi får lyst å komme tilbake.

Plutselig blir stillheten brutt. Fra bak fjellkammen dukker to militære helikopter opp som fra intet, og i ren James Bond stil flerrer de luften like over hodene på oss. De hilser til luen, gir marsjen honnør – så er de borte. Senere får vi vite at de har droppet forsyninger ved “Flintstone Pub og Café” – bygd opp av tidligere års marsjdeltakere av nettopp – stein. Her skal vi tilbringe siste natta av fjelletappen.

Piggtrådstengselet i Skibotn
Når vi forlater Flintstones’ på morgenen pakker tåka seg tett rundt oss. Noen har med seg GPS og soldatvennene har spesialdesigna kart for militære formål tilgjengelig. Men det er ikke behov for slikt utstyr. Vi har Valter og krokstokken hans, som ved et magisk simsalabim, lett finner fram til Helligskogen.

På kvelden har et 30-talls tilhørere benket seg inne på den gamle peisestua på Helligskogen vandrerhjem. Her møter vi ordfører Sigmund Steinnes i Storfjord kommune som har fått med seg heimevernsmannen og lokalhistorikeren Oddvar Ørnebakk. Før historikeren kommer inn på krigen, bretter han opp skjorteermene og starter med å fortelle litt om området rundt Skibotn. Vi får vite at en stor andel av befolkningen er kvener. Forfedrene kom vandrende ned Tornedalen fra Sverige og Finland og slo seg ned i Skibotn.

Og nettopp her var det at tyskerne hadde forskanset seg i bunkere noen hundre meter opp i Falsnesfjellet, fire kilometer vest for Skibotn med kanoner og tungt skyts. Fra stillingene her hadde de fullt utsyn utover Lyngenfjorden og inn Storfjorden. Det er lett å tenke seg, at det ville blitt svært vanskelig for den kvenske befolkningen i Skibotn, å skulle ta ansvar for å frakte Baalsrud forbi et så gjennomregulert og bevoktet område, over grensa til Sverige. Det var dessuten lagt ut 15 kilometer med piggtrådstengsel nede i flomålet i området rundt Skibotn. Dype skyttergraver langs hele strandlinja ville gjøre det nærmest umulig å lande en båt her uten å bli oppdaget. Det skortet nemlig ikke på kampvilje og motstand i bygda.

18 unge skibotsværinger hadde vært med på å slå Hitlers effektive krigsmaskin midlertidig tilbake, i de blodige kampene som foregikk i områdene rundt Narvik og Gratangen under tyskernes invasjon av Norge, våren 1940. Ifølge Ørnebakk, kom alle de unge guttene fra kampene med livet i behold.

Bunkerne ved Treriksrøysa
Siste etappe. Stemningen er på topp selv om noen er tapet så mye for gnagsår og vonde føtter, at de ser mer ut som balsamerte mumier enn turgåere. På veien passerer vi tuftene etter gamle bunkere, som utgjorde en del av Lyngenlinja. Disse stillingene ble satt opp, for å kontrollere grenseovergangen mot Sverige. Alle ble bygd opp av solid tømmer, ifølge Ørnebakk, og utenpå var de belagt med én meters steinmasser. Vi konstaterer at alt er sprengt og rast sammen rundt tømmerstokkene, slik Der Führers rike også falt i grus. Og ikke langt fra disse tuftene ender også vår reise i en steinrøys – riktignok stein, murt opp som et landemerke, som skiller de tre landene Norge, Sverige og Finnland. Baalsrud så ikke røysa, men til gjengjeld hørte han skuddene plystre forbi ørene, når tyske grensesoldater gjorde et siste forsøk på å stoppe ham og de to samiske brødrene Aslak og Per Thomas Baal. Ifølge Howarths bok, var dette det siste som skjedde på norsk jord, før samene satte fart på kjørereinen og de føyk over isen med Baalsrud i kjelken på vannet over Kilpis og friheten var et faktum.

Målgang og ettertanke

Oppdraget er utført og turen oppsummeres. 17 deltakere har fullført en av de tøffeste turmarsjene i Norge. Det vanker gratulasjoner og utdeling av 70 års-minnesmedalje og diplom, før det hele foreviges med fotografering foran Treriksrøysa. Ni dager i praktfull nordnorsk natur er tilbakelagt. Vi småprater – minnes Jan sine to hjelpere, Dagmar Idrupsen og Arvid Heika, som stilte opp og delt sine erfaringer med oss – vi sender en ekstra tusen takk!
Vårt ønske har vært, å formidle noe om hvordan vi hadde det underveis på 70-årsmarkeringen. Foruten fortellinger og samtaler med mennesker vi traff på turen, har vi støttet oss på noen artikler og ikke minst boka til Howarth. En bok fylt med spenning fra første blad som anbefales på det sterkeste. Men samtidig må det legges til at boka: “Jan Baalsrud og de som reddet ham”, skrevet av Jan Baalsrud sin tremenning, Tore Haug i samarbeid med Astrid Karlsen Scott, nok er ansett å gjengi historien mest korrekt.

Skrevet av:
Karl Ottar Ottosen, med bidrag fra Pål Tengesdal.

Tilbake Til toppen